Det skjeve resultatet fra Pisa?

Det var en interessant artikkel i fredagens aftenposten om resultatene fra Pisa-undersøkelsene. Den handlet om at vi har alltid trodd at den norske skolen var en skole som lå i tetskiktet blant europas skoler. Det er typisk norsk å være god… Men så opplever vi gjennom PISA, PIRLS og andre lignende undersøkelser at skylappene blir tatt bort fra øynene våre..

Internasjonalt har det foregått evalueringer helt siden rundt 1960, men Norge har ikke deltatt i disse. Radikalisme på 70-tallet vant kampen mot de normerte prøvene i skolen. Det var en viktig reaksjon mot at alt her i livet kan veies eller måles. Mange viktige verdier ble som en følge av radikalismen vektlagt over alt i det norske samfunnet, men det førte også til en ren tallfobi med tanke på evaluering av skolen i Norge.

En av de første internasjonale prøvene Norge var med på i skolesammenheng var en undersøkelse av kunnskaper i naturvitenskap i 1992. Resultatene derfra var sørgelige. Siden da har undersøkelsene blitt flere, og resultatene fra dem har fått stadig større betydning for den skolepolitiske debatten.

Artikkelen spør om vi i norsk skole har gått fra tallfobi til tallmagi. Det er en stor fare om tallene fra undersøkelsene blir det eneste som definerer om vi har en god skole eller ikke. Er det bare det målbare og tellbare som skal tillegges verdi i skolen? Testene er i dag styrende for skoledebatten og den gir krigsoverskrifter – ofte grovt forenklet og kanskje også misforstått??’

En kan også få inntrykk av at PISA måler alt i norsk skole. Det gjør den vel ikke? Den måler kompetanse på tre felt: Matematikk, naturfag og lesing. Den tester elevenes forståelse og evne til å bruke kunnskapene, men den tester bl.a. ikke faktakunnskaper.

De mest pessimistiske i dagens skoledebatt ser kanskje bort fra at skolen har ett bredere læringsformål. Hva med refleksjon, kritisk holdning, samarbeidskompetanse og f.eks. estetisk sans? Opplæringsloven sier om skolens formål at den skal gi en god oppdragelse, utvikle barns evner og anlegg og være med på å skape gagnlige og selvstendige mennesker.. Hvordan skal vi definere dette? Og hvem skal definere dette??

Jeg synes det kunne vært interessant å dykke litt mer ned i dette.. Hva slags evner og anlegg verdsettes i den norske skolen? Vi har lært om multiple intelligenser – er det slik at noen “intelligensområder” verdsettes høyere enn andre? Og er det slik at de evner og kunnskaper som er lettest målbare blir de viktigste for skolen? Det spørs om ikke dette blir temaet for vårens ped-artikkel fra undertegnede…